My Chemical Romance

Danger Days - The True Lives of the Fabulous Killjoys

My Chemical Romance har ikke kommet ut med et album siden det kjente, mørke og emosjonelle albumet "The Black Parade" som jeg personlig ikke syntes noe særlig om. Under "The black parade" ble de mer commersielle, de solgte og solgte og solgte. Selv om albumet handler om død, vanskeligheter er det ikke det samme som det eldre. Selv er jeg fan av da de var skikkelig Emo, da de skrev om selvmord, tårer, angst og selvskading. Men nå har de kommet ut med et album som er så lang fra Emo at jeg ble helt satt ut da jeg hørte de første sangene. Albumet er smekket med fantastiske låter fylt med glede, eventyr og nok et fantastisk konsept.

Plata har et tema som omhandler en superheltgjeng som kjemper onde skurker en eller annen gang i fremtiden. Under plata får vi også høre noen "radio prodcasts" fra Dr. Death. Foruten en liten intro på 30 sekunder hvor Dr. Death preacher i vei starter albumet med sangen "Na na na (na na na na na na)" hvor man vrikker på kroppen, tramper med dansefoten og smiler fra øre til øre. Denne sangen (og flere av de deilige cupcaksene av noen sanger) er sanger man kan sette på på morgnen når man er virkelig trøtt og vil ha en kickstart på dagen. Sangen "Bulletproof heart" minner meg veldig my om The Killers og Muse noe som ikke er helt passende. Den slår igjennom noen ganger hvor den blir fengende men for meg gir den meg en følelse av "neeeh, aaaah, eeeeeh" når jeg hører på den. Men for all del, sangen er bra den, bare litt mindre fengende enn de andre. Om vi hopper litt frem til sangen "summertime" klarer jeg virkelig å slappe av. Skuldrene senker seg og jeg drømmer meg tilbake til en verden som er 7 måneder unna. Og sånn fortsetter den. Hele plata. Med fengende sanger som gjør deg glad. Sangen "Sing" som jeg utpeker som en av de desidert beste er helt fantastisk. Jeg gikk nedover gaten her en dag og tok meg selv i å virkelig synge den høyt. Dette er plata for deg som trenger noe futt i deg før den store rengjøringa før jul, for deg som lider av vinterdeppresjon eller for deg som bare vil dra dyna over hodet når du ser ut av vinduet om morgnen og bakken er dekket av frost og gradestokken viser -20 grader. For egentlig er ikke dette en plate. Det er en stor pille med antidepprisiva som holder deg oppe hele resten av vinteren. De har skiftet hele sin rettning i musikken, men kanskje det er fordi de faktisk også måtte vokse opp en eller annen gang i sitt liv. Cheer up emokids, it's the new trend!

Plata får 6/6 for en flott gjenomført plate som ikke kommer til å gå i glemmeboken med det første.

Jeg skal ikke prakke for mye ned på VG da de faktisk gav den en en 4'er. Men jeg føler fortsatt av selve anmeldelsen var gjort litt halvhjertet. Kan de ikke gi meg noen skikkelige anmeldere snart?

Jeg skulle gjerne gitt dere en superduper lang anmeldelse men NÅ må jeg lese til eksamen. Ha en kos kveld peeps, anmeldelsen av Datarock konserten kommer litt senere. Jeg skal også se Silver i morgen så det kommer en anmeldelse av den også en gang i fremtiden.

CD anmeldelse

A DAY TO REMEMBER - WHAT SEPARATES ME FROM YOU

Festival sommeren i Norge hadde et bredt spekter med band som spilte. Jeg har allerede anmeldt Belle & Sebastian som spilte på Slottsfjell, dette bandet spilte ikke på slottsfjell men Hove festivalen i Arendal. Bandet stammer fra Florida og startet sin ferd mot verdensdømme i 2003 og dette er deres fjerde studioalbum. De ikke alt for kjente "A day to remember" blander hardcore og pop-punk noe som gjør at ikke bare emokidsa liker dem.

CDen åpnes med sangen "sticks & bricks" en sterk låt som setter en rød tråd for resten av albumet som er fyllt med fengende og harde låter. Det ble ikke en ny "If it means a lot to you" men jeg setter en pekefinger ved sangen "This is the house that doubt buildt" som den nye hitten blandt jentene. Hele CD'en er spekket med ny og ikke minst bra musikk. De fortsetter med sine fengende gitarriff som får deg til å ville hoppe, danse og headbange på en og samme tid i tillegg fortsetter de med hypnotiserende trommespill og ikke minst like bra vokal som alltid.

Selv om det er ufattelig vanskelig å peke ut den beste sangen på albumet så blir sangen, jeg personlig, synes står ut som et hjemmelaget stykke ostekake med norske jordbær på toppen ingen ringere enn "2nd sucks" hvor de virkelig går tilbake til røttene sine. Foten min er ikke stille et sekund og alt jeg klarer å drømme meg til er neste konsert som forhåpentligvis blir snart.

Alt i alt har A day to remember igjen kommet med en fantastisk CD.

6/6

___________________________

VG valgte og ikke anmelde denne cden.. Wtf? Hvorfor ikke? Fordi de ikke er verdige nok for dere, fordi ikke nok personer hører på dem? Nei si det, jeg synes egentlig ikke bare VG skal ha kritikk for dette for jeg har enda ikke funnet en eneste norsk avis som har anmeldt denne fantastiske cden så buuuuu!

Fremtidige anmedlelser blir:

Datarock på Garage

MY chemical romance sin nye CD

Deftones på Sebtrum Scene

Om noen finner en eller annen anmeldelse de synes var feilgjort så vær så snill og tips meg! Enten i kommentarfeltet eller på mail: osteriver@hotmail.com

Imperial Never Say Die Tour, Paris 30. Oktober

Jeg var i Paris i helgen for å feire bursdagen min, og hva passet seg vel ikke bedre enn å dra på en liten konsert? Nå skulle jeg egentlig på alle konsertene som ble arrangert den dagen men jeg var så sinnsykt dårlig fra dagen før at det gikk ikke, vi kom oss ikke ut av døren før klokken 6. Heh.

Det første bandet vi så var Bleeding Trough, som jeg har sett før.

De er flinke på scenen selv om jeg tror de kan gi litt til. Publikum var også ikke helt på topp men bandet appelerte virkelig ikke så veldig mye ti

l publikum at det gjorde noe. De kunne godt ha vært mer ute hos publikum, snakket mer til oss og fått bedre kontakt. Vi visste jo allerede at Comeback Kid skulle spille så de trengte jo ikke å annonsere det ette

r hver sang. Følte at konserten lett ble veldig ensformig, for uten om to gutter som stod bak meg og sang sangene bedre enn vokalisten da, det va

r virkelig et høydepunkt.

Det hadde også skjedd noe virkelig merkelig, med e

n gang vi flyttet oss vekk fra bak stolpen som skygget for utsikten får vi øye på noe rart. Jeg var sikker på at noe galt hadde skjedd for med et får vi øye på et menneske, av typen kvinne, oppe på scenen som headbanger og dundrer løs på et...keyboard. Jeg mener, hallo, hvor ble hardcore av? Det viste seg jo senere at hun er med i bandet o

g spiller...keyboard. Så om vi ser bort i fra keyboardet (som man ikke hørte uansett) så var konserten grei.

Bleeding Through

Bare 15 min etter at Bleeding Through var ferdig med å spille (Og venninnen min og jeg hadde hatt tid til å titte litt på den lokale hardcore befolkn

ingen) kom Comeback Kid på scenen. Sist jeg så dem var i Sheffield i England under ENSDT i 2007, så jeg gledet meg. Forventningene var høye for jeg vet at de gir mye. Da de kom inn på scenen og sa "We're Comeback Kid from Canada" ble alle beina i kroppen min til gele og jeg fikk en heftig eargasm. Tingen med sceneshow og publikum i utlandet er at, det er så sykt mye bedre! Under konserter i Norge står jo vaktene og tror de har like mye autoritet som politiet, det er ikke snakk om croudsurfing eller stagediving og moshpitene er lame. Jeg la fort merke til at i Frankrike var ikke det tilfellet, folk klatret opp på scenen, kastet seg ut, tok salto, surfet over publikum og oshet som om det var siste dagen på jorden. Bandet ga så mye og jeg tror nesten vokalisten svettet ihjel for han var gjennomvåt allerede etter andre sang. Slagerene kom en etter en, men personlig syntes jeg de spilte alt fo

r kort. 6 sanger er absolutt ikke bra nok for et så fantastisk band. Det var nesten som å se på en film, og akkurat i det du virkelig begynner å digge den så klikker dvd spilleren og du sitter der og vil bare ha mer. Publikum var enige, men det var ikke Comeback Kid de fleste hadde kommet for å se så de roet seg ned etter kort tid.

Comeback Kid, jeg tror det bildet var nytt i 2007. De ser helt lost ut. Haha!

Og det var det, jeg var så dårlig at jeg holdt på å besvime så jeg orket ikke se Parkway Drive (Sett dem før) og ville bare komme meg ut av det klamme lokalet.Det hadde vært mange flere konserter den dagen som jeg skulle ønske jeg kunne ha sett, men gjort er gjort og spist er spist. Jeg håper jeg får sjangsen igjen uansett.

Snart kommer det flere reanmeldelser, jeg bare venter på at VG skal gi noen CD'er en skikkelig ufortjent karakter. Eller, de gjør jo det hele tiden, men med eksamenstid og 100% jobb er jeg litt utslitt. Håper dere uansett har en fortsatt awesome kveld for det skal jeg. My Chemical Romance har sluppet singelen "Sing" og musikkvideoen til "Nananananana" som jeg anbefaler alle å kjøpe på Itunes eller høre på, på spotify eller hva nå enn!

Belle & Sebastian "Write about love"

Belle & Sebastian er kjent som et sukkersøtt Indieband fra Glasgow der de startet opp i 1996. De spilte på slottsfjell i sommer noe jeg var så heldig å få med meg! Nå har de kommet ut med en ny CD som er spekket med nye sanger inpakket på kjent og kjær måte. CD'en starter med sangen "I didn't see it coming" som tar deg med på en

melodiøs og (som sagt) sukkersøt reise gjennom "write about love". Vokalisten Stuart Murdoch klarer med sin særegene stemme å trekke deg inn i musikken og virkelig roe deg ned. Den lystige sangen "i'm not living in the real world" får deg til å ville sprette opp med jazz hands og danse rundt i

stuen mens den aukustiske sangen "read the blessed pages" trekker deg ned på bakken igjen og slipper harmonien fri inni deg.

En perfekt CD for det kalde været som kommer snikende på nå.

5/6

____

VG valgte å legge stor vekt på at vokalisten sin stemme, som, for noen, kan virke litt sær. Vel, den er særegen. jeg er ikke så stor fan av Belle & Sebastian selv men jeg er ikke såpass idiot at jeg lar det trekke ned en anmeldelse. Jeg vet veldig godt at jeg ikke kan noe for den stemmen jeg har så jeg regner med at han ikke kan så veldig mye for sin heller. Så VG, bli litt mer modene, ta dere litt mer tid til å høre på CD'ene eller sett noen til å jobbe med det som virkelig vil og ikke øsnker seg bort til Irak for å dekke opptøyer der.

Ha en god helg!

Re-anmeldelser

Det hele startet for et år siden etter at jeg hadde sett Datarock på Øya. VG hadde lagt igjen en anmeldelse hvor de gav dem en 3er. Hjertet mitt ble knust. Hvordan kunne de gjøre noe slikt noe? Jeg tenkte på å lage denne bloggen, men la det bak med meg. Så slo VG til igjen etter Lady gaga konserten som var i går.

Jeg lever og ånder for konserter. Selv om jeg bare er 19 år har jeg i løpet av den tiden vært på over 250 konserter og kan si at det er noe jeg har en del greie på. Det har blitt mange gode konsertopplevelser og mange dårlige siden jeg ble konsertgeek.

Derfor kommer det kanskje ikke som et sjokk at jeg lenge har vært uenig i hvordan VG eller generelt mange aviser anmelder konserter. Så hvorfor ikke bare ta ting i sine egene hender? Det skal jeg gjøre på denne bloggen. Her skal jeg reanmelde konserter uansett om jeg vært på dem eller ei. For hva har det å si? Jeg gjør en mye bedre jobb uansett. Kanskje sniker det seg en anmeldelse eller to fra konserter jeg selv har vært på.

Lady Gaga 16.Oktober 2010 Oslo spektrum.

Lady Gaga har vokst det siste året. For ikke å snakke om de siste årene. Hun er kjent for sine fancye kostymer, fengende poplåterog å jobbe hardt. Mange kaller henne den mye Madonna, selv vil jeg stå uenig til den utallelsen. Lady Gaga er mye mer. Enkelt og greit. Og endelig skulle hun komme til Oslo igjen for å spille konsert, denne gange i Oslo spektrum. Lady gaga spilte på en Nokia konsert for noen år tilbake, deretter på Sentrum Scene og nå rykket hun rett opp til Oslo spektrum. Dette bare på 2 år. Jeg var selv ikke på konserten i går men regner med at det gikk sånn ca slik som dette:

Publikum kokte av spennening og presset begynte å bli stort. Endelig skulle vi få se Lady Gaga i sitt rette element, med fantastiske kostymer og et heidundranes show i et spektrum! Lady gaga entret scenen bare noen minutter for sen og startermed "Dancing in the dark". Publikum koste seg allerede fra første skund, det virket som om nesten alle hadde tatt inspirasjon fra henne. Her var det ikke en eneste jente som ikke hadde dollet seg opp the Gaga way. Hun fortsatte gjennom setlisten sin med hyppige kostymeskift. Publikum vrikket og danset seg gjennom sangene emns de gaulet med til de kjente og kjære sangene hennes. Men, ikke bare kan hun skifte kostymer fort Gaga viste helt klart at hun virkelig kan synge under sangen "speechless" som bare var henne selv og pianoet.

Etter et to timer langt show avsluttet Gaga med hitten "Bad romance" og publikum eksploderte nok en gang, og med et var det over. Lady Gaga hadde lagt igjen nok et fantastisk show i Norge. Etter konserten tok hun seg litt tid til fansen i tillegg. Det som er sikkert er at Gaga sin berømmelse ikke har gått tilhodet på henne. Henne "Little monsters" er det som betyr mest for henne her i verden.

Bilde fra http://www.zimbio.com

Som sagt var jeg ikke på konserten noe som har gjort denne anmeldelsen litt begrenset, men vet dere hva? Jeg vedder for at denne anmeldelsen var mer spot on enn det den fra VG var. Så kos dere, for Lady gaga sin konsert i går kicket ass etter hva jeg har hørt. Og dere som skal dit i dag, gled dere!